logo
Hovedmeny


Veni, vidi, vici!
Av Hall Skåra, 15. November 2010 22:14
Sist endret 16. November 2010 11:31
 

«Og så kan du videreføre blå-lepper-kampanjen din.» Argumentene fra Arne Kristian var mange og gode for at jeg skulle legge turen til Nord-Norge for å delta på Bodø Bymesterskap. Men det var uansett lett å overtale meg. Jeg hadde vært deltager på bymesterskapet to år tidligere og stortrivdes. Bodø Bymesterskap 2010 ville jeg m.a.o. nødig gå glipp av.


Flypriser er ikke hva de engang var. Nå får man tur/retur mellom Oslo og Bodø for under kr. 1000. Eneste ulempe var at jeg måtte tidlig opp for å nå Norwegians første fly nordover. Jeg sov derfor under hele flyturen, og våknet først da vi fikk beskjed om å feste setebeltene for landing. For et skue som ventet meg da jeg så ut vinduet! Naturen nordpå er virkelig spektakulær. Og når været viser seg fra sin beste side og sola skinner på de snøbelagte fjelltoppene, er det vanskelig å forestille seg steder med mer storslått natur.

Arne Kristian (Nordhei) hadde tilbudt å komme og hente meg på flyplassen. Jeg avslo – flyplassen ligger jo kun gangavstand fra sentrum. Og da jeg etter få minutters gange nærmet meg båthavna, la jeg like gjerne kursen mot moloen. Under NM i 2009 hadde jeg jo fra hotellet sett at bodøværingene benyttet denne som et populært utfartssted, for den krydde den gang av turgående personer. Denne gang var det min tur, og med kofferten på slep og et kamera dinglende på brystet satte jeg kursen mot Molokroken. Stedet er velkjent for backgammonfolket, for her arrangerer BBgK sin årlige vårturnering: Molokroken Open. »Velkjent» er vel forresten å ta litt for hardt i, for de normalt så gjestfrie bodøværingene ser helst at ingen tilreisende dukker opp til turneringsstart. Mange konspirasjonsteorier har derfor oppstått i tilknytning til dette arrangementet, men det spørs om ikke grunnen rett og slett er at Molokroken er så liten at lokalet knapt rommer de lokale spillerne…










Det var flotte fotoforhold på moloen. I fotomiljø er det jo ofte snakk om »den blå timen». Det er timen der dag og natt møtes. Under mørketiden synes det imidlertid som om uttrykket nordpå kan omskrives til »de blå timene», for lysforholdene synes konstant optimale i Bodø under denne årstiden. Det gjør en liten gangtur ved Bodø havn til en flott naturopplevelse for den observante turgåer.









Kulden og sulten tvang meg etter hvert innendørs. Etter nordnorsk thai-mat (!) endte til slutt opp på Bodø Bibliotek. Jeg liker meg på bibliotek. Stemningen er avslappende og nesten høytidsstemt i nærvær av hviskende personer og hyllemeter med kunst og kunnskap. Jeg dumpet dessuten midt i et boksalg. Prisen var det ingenting å klage på: kr. 5 pr. bok!

Jeg endte opp med boka »Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den har spesiell betydning for meg siden handlingen foregår på Færøyene og jeg jo selv er halvt færøysk. Jeg diskuterte nylig boka med litteraturelsker Hanna (Thorsen) på en tirsdagsturnering, og hun syntes boka var så god at hun hadde lest den to ganger og kom til å lese den minst to ganger til. Boka ligger og samler støv på bokhylla mi hjemme, men etter Hannas varme anbefaling må jeg nok få børstet støv av den. Dessuten tenkte jeg mitt blide vertskap, Arne Kristian og Ingrid, ville like den, og på den måten ble Bodø Bibliotek fem kroner rikere.

Bevilgningene til bibliotekene er tydeligvis mangelfulle, for allerede klokka tre ble jeg vekket av en bibliotekar mens jeg satt sovende i en godstol med en bok mellom hendene. Det var allerede stengetid! »Glasshuset neste,» tenkte jeg da jeg kjente den sure vinden da jeg kom utenfor. Og i Bodø er det tydeligvis alltid noe som skjer, for i Glasshuset ble jeg møtt av hærskare av hylende jenter. Noen eldre damer stod litt mer reservert bakerst i forsamlingen, men de røde kinnene røpte at også de var interessert i det som foregikk. Og det var dessverre ikke jeg som var gjenstand for jentenes begeistring. For på scenen stod noen fløtepuser og sang sukkersøtt om å være »Caught in the middle». Det var gruppa A1 som gjestet Bodø!

Alt dette og mer til kan man m.a.o. oppleve når man besøker Bodø en tilfeldig fredag i november. Og backgammonspillingen hadde ikke engang startet! Det var først senere på kvelden at mesterturneringen startet som oppvarming til bymesterskapet dagen etter. Og på mesterturneringen dukket en annen utenbyskar opp: Bjørnar (Kristoffersen). Hjertet mitt sank - for Bjørnar har vært min nemesis i de siste turneringene. I rask rekkefølge har han slått meg ut i kvartfinalene i Oslo Open, NM og sist på en mesterturnering i Oslo. Skulle det samme gjenta seg i Bodø? Det viste seg at Bjørnar og jeg faktisk var de eneste utenbys backgammonspillerne denne gang. »Kanskje tittelen forblir i Bodø i år?» overhørte jeg en bodøværing si da han skottet bort på oss. Det syntes m.a.o. som om bodøværingene er lei av at utenbysfolk stikker av gårde med tittelen når de dukker opp på mesterskapet. Mesterpoengene forble i alle fall i Bodø, for verken jeg eller Bjørnar vant turneringen. Jeg vant riktignok oppsamlingen, og prisen var passende for en avholdsmann: en flaske vin! Dermed ble det nok en gave til mitt vertskap.




Mitt vertskap: Arne Kristian og Ingrid Nordhei. (Utsikt fra deres bolig!)

Neste dag var det alvor. Bymesterskapet ble nok en gang avhold i (Veivesenets!) flotte lokaler like utenfor byen. Jeg er nokså trygg på at ingen andre bymesterskap kan skryte av like god utsikt fra sine spillelokaler! Det var 23 stk som hadde møtt frem for å kjempe om bymestertittelen. Det hele startet med en Monrad-turnering. Det ble spilt seks runder og alle med fire eller flere seire gikk videre til sluttspillet. Som tidligere år ble man plassert på bord i henhold til plasseringen i turneringen så langt. Jeg trakk bord 1 som startbord og håpet jeg skulle slippe gjentagelse av min forrige turnering. Også da startet jeg på et av de første bordene, men rykket lenger og lenger ned i bordrekken etter hvert som jeg gikk på det ene tapet etter det andre. Til slutt endte jeg, til spott og spe for alle, helt nederst i lokalet…




Utsikten fra spillelokalet, med fjellene/øyene Sandhornet og Sørfugløy i bakgrunnen.

Den første kampen gikk greit. Matchene var til fem poeng, og jeg vant gammon på en toerkube. Dermed var grunnlag for seieren lagt, og jeg beholdt mitt enerbord. Den neste kampen var det verre med. Tapet kom, og jeg rykket nedover bordrekkene. Kamp nr tre ble en jevn batalje. Vi endte opp på stillingen 4-4 og måtte avslutte pga oppstart av runde tre. Jeg vant denne, og hadde nå to seire og ett tap samt en hengekamp. Jeg rykket igjen fremover i bordrekka.

Det var nå tid for matpause. Tidligere år har man bestilt pizza. Denne gang var det backgammonspiller og kokk Frode (Moen) som stod for matlagingen. Og for et måltid det ble! Tapas stod på menyen og her var alt fra vegetarretter til krydrete kyllingvinger. Frode skal ha ros for et utrolig godt måltid som syntes å falle i smak hos samtlige deltagere.






Moromann, backgammonspiller og kokk: Frode Moen

Etter avsluttet måltid var det tid for å avslutte DMP-matchen. Jeg trengte sårt denne for ikke å få kniven på strupen. Men den gang ei – jeg ble rullet over og hadde nå 2 seire og 2 tap. Dermed gjenstod to kamper. Jeg måtte vinne begge for å avansere til sluttspillet. Og det var mitt vertskap som var mine motstandere. Først ut var Ingrid. Hun gikk raskt opp i en 4-1 ledelse, og jeg ante at jeg måtte glemme bymesterskapet og heller konsentrere meg om Bløff-VM. Men jeg kom tilbake og klarte å kapre seieren med et nødskrik. Neste motstander var hennes mann: Arne Kristian. Også han hadde 3 seire og 2 tap. Den som vant kampen var videre i turneringen, og taperen måtte nøye seg (?) med Bløff-VM. Terninggudene var denne gang på min side, og snart var seieren og videre avansement halt i land.

Jeg fryktet at min motstander i kvartfinalen ville være Bjørnar og at han nok en gang skulle slå meg ut av turneringen. Imidlertid lot et eventuelt møte mellom oss vente på seg, for min motstander ble i stedet Nils (Bakke). Vi spilte mot hverandre dagen før i mesterturneringen, og han beseiret meg da. Imidlertid hadde jeg slått ham i de innledende rundene i Champions League, så jeg visste jeg hadde en fair sjanse å slå ham også i den forestående 9 poengs matchen.

En av kveldens store begivenheter hadde nå startet opp. Stemningen ble plutselig adskillig mer løssluppet da Bløff-VM pågikk. Deltagerne hadde blitt slått ut fra bymesterskapet og slappet godt av med bløffing og styrkedrikker. »Jolin, jolin!» av Dolly Parton lød nå ljomende gjennom lokalet. »Hvorfor i alle dager synger de den sangen?» undret jeg meg på. »Nei, de synger ikke »Jolin, Jolin», lo Nils. »De synger »Du lyg, du lyg» – noen har bløffet og blitt tatt med buksene nede!»

Det var nok langt mer alvorlig da Nils og jeg forsatte vårt spill. For på stillingen 4-3 til meg dukket følgende stilling opp:




Kuben var krystallklar og ikke uventet kubet Nils meg, og jeg ble stilt overfor et vanskelig valg. Det var store gammonsjanser i stillingen, og jeg risikerte å ligge under matchen 4-7. Jeg antok imidlertid at det var en take. Og jeg visste at om jeg tok feil, var det trolig med liten margin. Riktignok var det en dobbel-blott situasjon, men både 1-erne og 6-erne var duplisert. Jeg har hatt diskusjon med Hans om denne type stillinger. »Jeg tror det er en take og jeg må ta den, men jeg liker det ikke,» uttalte jeg en gang overfor ham i en match. »Jeg er ikke enig med deg i den uttalelsen,» responderte Hans (Liby) . »Enten er det en take, eller så er det ikke en take. Om det virkelig er en take, er avgjørelsen ikke vanskelig.» Men jeg får uansett en uggen følelse av å ta slike kuber. De kan lett bli avgjørende for matchen, og det er fort gjort å feige ut og droppe. Jeg visste imidlertid fra analysene fra CL-kampene mot Nils at han var en god motstander. Jeg ville muligens droppet mot svakere motstand, men mot Nils besluttet jeg å ta kuben. Han traff ingen av mine blotter, og jeg vant gamet og senere også matchen. (Stillingen er tatt etter hukommelsen. Jeg har blitt litt usikker på om Nils' ekstra brikke stod på hans 18-punkt eller 13-punkt. Stod brikken på 18-punktet, er det en take med ca. 0,100 margin. Stod den på 13-punktet er det en dropp med ca. 0,060 margin.)

I semifinalen traff jeg Henning (Mælen). Det ble nok en spennende match der han så å si gjennom hele matchen lå et lite hestehode foran meg. Det ble en slitematch der jeg følte jeg hadde terninggudene mot meg, og jeg ble overrasket hver gang jeg kastet et blikk bort på poengtavla og så at jeg lå likt etter kun ett poeng bak Henning. Til slutt endte vi opp i en DMP-situasjon på stillingen 9-9. Endelig fikk jeg god flyt, kubet og kunne cruise inn seieren. Samtidig kastet jeg et blikk bort på scoretavla til den andre semifinalen. Stillingen var nå 8-1 til Trond over Bjørnar. Bjørnar virket noe oppgitt og forsøkte siste utvei: Han tok seg en pause og hentet en styrkedrikk. Jeg innså der og da at jeg nok måtte vente til en senere anledning for å få revansje for de forsmedelige tapene han hadde påført meg. Og ganske riktig - Bjørnar tapte, men beholdt allikevel humøret. »Det ble da mesterpoeng, og det var mitt mål for turneringen,» uttalte han før jackpot-ene stod for tur.

Nå var det kun finalen som gjenstod, og Trond (Dalhaug) var finalemotstander. Han hadde også spilt finalen året før, og den gang tapt med minst mulig margin: et DMP-game. Han var nok svært lysten på tittelen, men det var også jeg. Men det var blitt sent, og jeg var blitt skikkelig sigen. Hyppige turer på verandaen for å trekke inn den kjølige, men friske nord-norske sjølufta hjalp imidlertid godt til å holde hodet kaldt. Det ble en lang match, og jeg dro etter hvert fra og opparbeidet meg en 9-7 ledelse i kampen til 11 poeng. Trond gav imidlertid ikke opp, og utlignet til slutt til 9-9. Dermed ville bymesterskapet nok en gang bli avgjort på DMP. Jeg åpnet best og kubet etter et par kast. Trond tok, og begge følte nok presset der og da. Jeg fortsatte å kaste godt, og var i ferd med å cruise inn seieren da følgende situasjon oppstod:




Trond fikk den forløsende treeren i tillegg til en firer. Etter å ha slått min brikke, dekket han 9-punktet med fireren. Hjertet sank – skulle det virkelig glippe så nær seieren? Men med kastet 5-4 var jeg fremdeles i live:




Trond truet nå med å lukke golden-punktet og nærmest avgjøre matchen. Han fikk 4-2 og fikk anledning til å slå min brikke, men på bekostning av å legge flere blotter i sin outfield:




Spenningen var nærmest ulidelig før jeg kastet. Nå skulle trolig bymesterskapet avgjøres. Jeg kastet...4-3 og kunne glede meg over følgende stilling:




Jeg var nå storfavoritt igjen, og terningene sviktet meg ikke. Jeg slapp å legge flere blotter og kunne snart slippe jubelen løs. Klokka var 2 på svarte natta og jeg var fullstendig utslitt! Trond var nok skuffet over tapet, men tok det med bemerkelsesverdig ro. Dette til tross for at dette var hans andre år på rad med tap i finalen på et DMP-game. Han var en ekte gentleman og kjørte meg til og med hjem etter kampen!

Da jeg neste morgen stod klar til å reise hjem igjen, mente Arne Kristian at jeg nå kunne si som Caecar: »Jeg kom, jeg så, jeg vant.» (Veni, vedi, veci) Ja, det kunne jeg jo si, men enda mer passende syntes jeg nok ville være: »Takk bodøværinger for gjestfriheten og nok et flott bymesterskap!»



Lena (mot Eirik).




Henning sitter og tenker (mot Victoria)


Victoria har bestemt seg for sitt flytt (mot Henning)



Eirik (mot Lena)



Leif gjør sitt trekk mot Nils. I bakgrunnen Carl og Arne Kristian



Henrik spiller mot Arne Kristian



Frode spiller mot Jørn. I bakgrunnen Lars (i blått)



Lars klør seg i hodet mot Kristian



Ingrid kaster terninger (mot Trond)



Frode og Jørn kikker inn i kamera



Lars og Kristian



Trond gjør sitt flytt mot Ingrid



Leif gjør noe lurt



Henrik har fått Arne Kristian opp på bar



Astrit har kubet, Rune vurderer å droppe



Øvyind og Tore



Tore og Øyvind


Rune tok visst kuben likevel



Gunnar! Nybakt verdensmester i Bløffgammon!



De to finalistene i Bodø Bymesterskap 2010: Trond og Hall



nbgf.no - NORGES BACKGAMMONFORBUND