Av Hall Skåra, 15. Mai 2008 09:31
Sist endret 14. Juni 2008 16:24 |  |
I disse dager er det nok mange elever på videregående skole som jakter på karakteren 6. Karakteren henger høyt og er bare forbeholdt de aller beste. Jeg har rukket å bli en middelaldrende
mann, men i likhet med ungdommen har også jeg de siste månedene jaktet på en 6-er. Og den har vist seg å være svært vanskelig å oppnå.
Jeg startet i Oslo Backgammonklubb høsten 2007 og har forsøkt å få med meg de fleste tirsdagsturneringene som har blitt arrangert. Jeg fant etter hvert ut at disse turneringene inngår i det som kalles Osloligaen. I Osloligaen opprettholdes hvert halvår en tabell som reflekterer hvor godt man gjør det på tirsdagsturneringene. Vinner man oppsamlingen, scorer man 3 poeng mens taperen i oppsamlingsfinalen får 1 poeng. Dersom man kommer til semifinalen i hovedturneringen, scorer man 2 poeng. Taperen i finalen får 4 poeng, mens vinneren får... ja, du gjettet riktig... 6 poeng!
Til å begynne med var jeg mer enn tilfreds med å vinne en kamp. Men da jeg tok mitt første poeng i turneringen, justerte jeg målsetningen. Etter dette har en seier, og 6 poeng, i hovedturneringen vært målet. Jeg var i realiteten ikke nær mitt mål høsten 2007. Jeg havnet riktignok i semifinalen ved to anledninger, men de resterende poengene ble scoret i oppsamlingsturneringen. Jeg endte på 12. plass med ditto antall poeng.
Det var da også i løpet av denne høsten at Karl slang med leppa til meg. Følgende uttalelse kom ut av det blå da jeg betalte påmeldingen til ham: »Du vet jeg anser meg selv som en god menneskekjenner. Og jeg kan bare fortelle deg først som sist at du aldri vil bli blant de 50 beste spillerne i Norge!» Det er nok mange måter å takle en slik uttalelse på. Jeg syntes den var morsom og begynte å le. Samtidig gikk det en djevel i meg, og jeg forbante meg på at de ordene skulle han få spise i seg!
Dermed opprettholdt jeg hardtreningen mot GNU og hadde backgammonbøker som sengelektyre. Vårsesongen startet da også langt bedre enn høstsesongen. Jeg gikk riktignok glipp av flere klubbkvelder i starten av året, men allerede i min andre deltagelse endte jeg opp i finalen i hovedturneringen. Motstander var Atle von der Fehr, men det ble en sørgelig forestilling. Jeg ble slått sønder og sammen, og Atle stakk avgårde både med førstepremien og 6-eren. Men jeg hadde fått min første 4-er! Og det skulle bli flere. Noen uker senere havnet jeg igjen i finalen. Denne gang var finalemotstander Håvard Hafskjold. Og nå var jeg svært nære på å nå min målsetning. Men det glapp på målstreken.
Og så kom endelig tirsdagskvelden over alle tirsdagskvelder! Jeg gikk seirende gjennom alle innledende runder og endte til slutt opp i finalen med nettopp Karl som motstander. Her hadde jeg en alle tiders sjanse. Ikke bare hadde jeg mulighet til å få min etterlenktede 6-er, jeg hadde også sjansen til å slå ham som kom med de flåsete uttalelsene om mitt backgammonpotensiale!
Jeg har spilt mot Karl ved et par anledninger tidligere. Til å begynne med kommenterte han villig vekk dårlige (og gode) trekk underveis i kampene. Jeg syntes det var flott, for det var absolutt lærerikt. Men etter hvert som ferdighetsnivået steg og egoet steg tilsvarende et par hakk, begynte kommentarene å irritere. Kanskje mest når jeg måtte innrømme at han hadde rett, men også de gangene jeg var uenig. Det spesielle med finalekampen var imidlertid at Karl denne gang forholdt seg taus. Kanskje så han det som GNU hadde bekreftet – at jeg begynner å bli en bedre spiller? Nå var jeg nok blitt en reell trussel.
Det ble da også en spennende match. Etter et par innledende poeng til oss begge, endte vi opp med en 8-er kube. Det så lyst ut for meg helt til jeg måtte gi en blott i mitt bo da brikkene skulle flyttes ut og seieren sikres. Karl traff, men gav selv senere en blott i sitt bo. Og jeg var like treffsikker og kunne juble for min første seier i turneringen noen trekk senere! Men det som smakte like godt, var nok seieren over Karl. »Synes du jeg begynner å nærme meg de 50 nå, Karl?» spurte jeg skadefro etter matchen. »Jeg sa ikke at du aldri ville bli blant de 50, men at det nok ville ta litt tid før det skjedde,» rodde Karl. Og så sa han noe jeg ikke trodde jeg skulle få høre fra hans lepper: »Tror du det var riktig av meg å gi deg den blotten i mitt bo?» Karl spurte meg til råds nå! Jeg kunne i dy meg for å vri armen hans rundt enda et par ekstra omdreininger: »Nei, jeg tror nok du gjorde en tabbe der,» svarte jeg. Sannheten var at jeg slett ikke hadde satt meg godt nok inn i situasjonen til å gi ham en reflektert tilbakemelding. »Ja, du har kanskje rett,» sa han slukøret.
Dermed er målet om en 6-er nådd. Jeg har bestått eksamen og har hittil scoret dobbelt så mye poeng som i høstsesongen og ligger på en tredjeplass i Osloligaen. Jeg har riktignok ennå ikke kommet meg opp blant de 50 høyest rangerte backgammonspillerne i Norge, men jeg slo da han som p.t. ligger på 38. plass...
Karl ligger imidlertid for øyeblikket fortjent på topp av Osloligaen fire poeng foran meg. Men pass på, Karl, det er ennå fem tirsdagsturneringer igjen før vi tar sommerferie. Og seiren over deg for noen uker siden har gitt meg blod på tann!
|
