Og det begynte oppskriftsmessig. Ole og Eirik feide sine motstandere av banen, henholdsvis Jøran Jansson og Knut A. Kjesbu. Omtrent samtidig lå kuben på 16 i en bear-off mellom Katrine og Karl Frogner. Dette var Katrines sesongdebut, og hun viste stor innsatsvilje og stort mot i forhold til bruk av kuben. Men som alle vet, det er ingen som slår Karl Frogner i rene løp, og dermed var stillingen i matchen 2-1 til oss.

Og så var det Martha da. Som vanlig, for ikke å si alltid, var det Martha som satt igjen til slutt for å forsvare vår ære. På den andre siden av bordet satt Superengas kaptein Roy Eikseth. Det begynte noe tregt (første spill varte i bortimot en time, og endte med 4 poeng til Roy), og Martha lå på det verste under 1-7. Men på sedvanlig vis kjempet hun seg inn i matchen igjen, og rett opp i en 10-7-ledelse. (Disse stillingene må tas med et par klyper salt, hukommelsen min er ikke som den en gang var. Det har den vel egentlig aldri vært heller) Da steg stemnngen flere hakk i lokalet, og vi følte duften av seier.

Men Roy ga ikke opp, og på 11-10 til Martha startet han et skikkelig hardkjør, og Martha havnet i et godt timet 1-punkts bakspill. Litt for godt timet. Roy måtte gi tre skudd, men Martha hadde ikke finstilt siktet (kanskje startet hun ølinntaket litt for sent denne gangen?), og Roy vant dobla gammon. Dermed ble det uavgjort igjen. All ære til Enga som nok en gang greide det ingen andre greier.

Jeg skal være den første til å påta meg min del av ansvaret for det dårlige resultatet. Kanskje stilte jeg ikke godt nok opp for laget da det trengtes som mest. Spesielt Martha kunne sikkert trengt en hjelpende hånd da det stormet som verst mot slutten av kampen. Også i forhold til sesongdebuterende Katrine var jeg nok for slapp. Jeg har derfor bestemt meg for å stille min plass som saftbærer og moralsk støtte til disposisjon.