Inne i lokalet gikk et ungt og sjarmerende serveringspersonale jevnlig fra bord til bord med blyant og papir for å skrive ned bestillingene. Det var Geirs yngste datter og en venninne (datter av to av spillerne i turneringen) som tok opp mat- og drikkebestillinger. Spesialiteten som de nok fikk mest tilslag på var hjemmelaget kyllinggryte med ris. Et stor porsjon til kr. 50!

Hele 28 deltagere fra flere av Norges backgammonklubber (Nesodden, Oslo, Drammen, Tønsberg, Stavanger, Bodø) hadde møtt frem i håp om å kapre bymesterskapstittelen. Heldigvis uteble en av mine argeste konkurrenter fra turneringen for Karl Frogner hadde denne gang bestemt seg for å påta seg turneringslederrollen. Et nytt turneringskonsept ble forsøkt ut. Geir hadde klekket ut opplegget for flere år siden, men tilbakemeldingene på hans idé hadde da vært lunkne. Opplegget ble derfor aldri prøvet ut. Karl postet imidlertid en beskrivelse av det på et dansk forum, og danskene falt for det og har nå kjørt flere turneringer etter Geirs turneringsmodell som han hadde døp «Møljekvalik». Nå var det tid for også å prøve det ut i Norge og Karl ofret seg ved å trekke seg fra turneringen for å kunne være dedikert turneringsleder.

Geir og Karl informerte om turneringsreglene før turneringsstart. Alle befinner seg på starten av turneringen på nivå én. Deretter trekker man motstander og spiller fortløpende fempoengs matcher. Når man vinner en kamp, skal man opp til turneringsbordet og gi beskjed til Karl. Man rykker da opp ett nivå. Man møter så neste spiller som er på samme nivå, mens taperen gjør det samme men på ett nivå lavere. De seksten første som når nivå seks (dvs at man har vunnet fem kamper), går så videre til sluttspillet der det spilles ordinær utslagsturnering med ni poengs kamper. Finalen spilles til 11 poeng.

Jeg trakk Vera i første runde - en spiller jeg aldri har spilt mot tidligere. Hun fortalte hun hadde spilt mye backgammon, men aldri med kube. Kube-ekspert eller ikke - hun vant kampen 5-1. Nedturen jeg hadde opplevd de siste månedene fortsatte og jeg så ikke særlig lyst på tilværelsen.

Etter at kampen ble rapportert til Karl, gikk det toppen ett minutt før min neste motstander var klar. Også Orhan Ajdarovski hadde tapt sin først kamp og vi var begge ivrige på å få oss vår første seier. Denne gang gikk det min vei, og jeg ble flyttet opp til nivå to.

Det ble ingen ventetid før min neste motstander var klar: Samir. Jeg vant en doblet gammon i første game, og ledet matchen 4-0. Men Samir er ikke den som gir seg så lett, og han klarte å snu kampen og vinne 5-4. En god spiller som har potensiale til å bli en toppspiller med årene.

Fasiten etter tre kamper var m.a.o. to tap og én seier. Jeg befant meg fremdeles på nivå to, og måtte få meg fire seiere til før avansement til finalerunden ble en realitet.

Neste motstander dukket også raskt opp: Halvor Krog Lervik. Han hadde fått skyss i bilen fra Bærum, og jeg gav streng beskjed om at han måtte gå tilbake om han slo meg. Det skremte ham nok til at jeg fikk inn min neste seier.

Jeg befant meg nå på nivå tre og møtte regjerende Norgesmester Erik Måland. Det ble en tett kamp, men jeg trakk det lengste strået. Jeg stod nå med tre seiere og to tap og befant meg på nivå fire. To seiere til og jeg ville være kvalifisert!

Nok en gang var min neste motstander (Henrik Bechstrøm) klar uten ventetid. Jeg hadde nå spilt fem kamper (5-poengere) i strekk og var skrubbsulten. Servitørene gikk stadig fra bord til bord for å ta opp bestillinger, men jeg følte ikke jeg kunne spise gryterett mens jeg spilte. Skålen med peanøtter som stod på spillebordet ble løsningen. Jeg spiser riktignok normalt ikke så saltholdig mat, men det viktigste var nå å få hevet blodsukkeret og å skjerpe alle sansene for å slå Henrik. Han er en dyktig spiller, og jeg visste kampen ville kreve full innsats fra min side om jeg skulle vinne den. Jeg gomlet peanøtter som gal mens jeg spilte en spennende kamp mot Bodøværingen. Det hjalp tydeligvis, og det ble nok en seier. Jeg var nå på nivå fem og manglet kun én seier på avansement i turneringen.

I løpet av kampen mot Henrik, hørte jeg Karl opplyse om hvem som hittil hadde oppnådd fem seiere. Det var ikke så mange, og jeg visste dermed at sjansene for videre avansement var gode. Nok en gang fikk jeg nesten umiddelbart en motstander. Det var Stavangerspilleren Erik som skulle til pers igjen! Vi manglet tydeligvis begge kun én seier, og den skulle det kjempes hardt for. Jeg slo Erik nok en gang, og kunne endelig puste lettet ut og ta meg en velfortjent spisepause. Puh - å spille sju 5-poengere på rappen var morsomt, men slitsomt.

Den hjemmelagede gryteretten smakte ellers fortreffelig. «Compliments to the chef,» som de sier på engelsk!

Jeg var sjette person som hadde kvalifisert meg. Jeg visste dermed det ville ta tid før 16. person var kvalifisert, og benyttet derfor anledningen til å ta meg en spasertur i nabolaget. Jeg gikk meg en tur ned mot sjøen i et nabolag som iflg skilting het Fjordvangen. Nydelig område med flott utsikt mot Holmlia på motsatt side av fjorden og Oslo mot nord. Hjertepumpa fikk kjørt seg da jeg gikk tilbake de harde stigningene i solsteiken. Jeg visste jeg ville være klar for avslutningsrundene når jeg returnerte til grendehuset. Jeg hadde da fått meg litt trim og frisk luft, samtidig som jeg også hadde fått i meg rikelig med god mat og drikke.

Tilbake i lokalet ble jeg vitne til en interessant situasjon. Det var nå kun én ledig plass i finalegruppa. Gulli Marholm vant sin kamp og ropte ut dette til Karl bakerst fra spillelokalet. «Da er du videre som sist kvalifiserte spiller,» opplyste Karl mens vi andre klappet. Før applausen hadde stilnet, stod imidlertid Christine Schilling (hun hadde løpt inn fra et utebord) ved turneringsbordet til Karl og rapporterte at hun hadde vunnet sin kamp. Det var nok her Karl gjorde sin eneste feil i løpet av turneringen. Han skulle sagt til Gulli (da hun ropte ut at hun hadde vunnet) at hun måtte frem til bordet og rapportere kampen slik som det ble sagt ved turneringsstart. Den som da hadde kommet først av henne og Christine ville vært den ubestridte siste finalespilleren. Karl vurderte det imidlertid dithen at Christine kom til bordet før Gulli kunne klart det, og gav Christine den siste finaleplassen. Gulli aksepterte hans avgjørelse med skuffelse, men uten videre protest. Det står det respekt av.

Klokka var nå 17.50. Geir og Karl hadde i forkant stipulert at vi ville være ferdige med de innledende rundene kl. 18.00. Godt estimert! Min motstander i åttendedelsfinalen var Helge Iversen. Jeg rullet altfor godt til at det kunne bli en spennende kamp. Helge tok det fint, takket for kampen og ønsket meg lykke til videre.

I kvartfinalen var det Halvor som igjen ble min motstander. Det så lenge ut til å gå veien for meg. På stillingen 7-4 hadde jeg et heftig overtak og Halvor ble nødt til å ty til et 1-2 bakspill. Etter en stund tok han seg en uventet lang tenkepause og gav meg deretter kuben. «Du vinner jo uansett trolig gammon om du vinner,» sa han resignert. «Da kan jeg jo likså godt kube.» Jeg har forsøkt å gjenskape stillingen for å sjekke om XG støtter ham i hans resonnement:





Stillingen er nok helt sikkert ikke slik den var da Halvor kubet, men prinsippet blir det samme. Det er riktignok over 30 % gammonsjanser, men dette tilsier ikke at man skal risikere hele matchen av den grunn. Halvor vil mest sannsynlig få flere skuddmuligheter på meg, og timingen hans er god. Dermed vinner han også nesten 50 % av spillene. Uansett - en klar ND iflg XG.

Halvor fikk imidlertid god valuta for kuben. Jeg hadde vel tatt ut 5-6 brikker, da jeg måtte gi en blott. Han traff og fikk stengt meg inne i sitt bo. Jeg måtte gi enda flere blotter og endte opp med tre brikker på bar! Dermed gikk seieren i gamet til Halvor og han hadde snudd initiativet i matchen. Vi endte til slutt opp i en DMP. Jeg hadde overtaket og begynte å ta ut brikker. Halvor hadde imidlertid et dypt anker og et godt bo. Om jeg måtte gi skudd som han traff på, ville jeg trolig tape kampen. Jeg husker ikke helt hvor mange skudd jeg måtte gi, men det var i alle fall to, kanskje tre. Han bommet alle gangene og jeg kunne puste lettet ut over nok en seier. Nå ventet semifinalen.

Nå fikk jeg et annet betydelig problem å slite med: tretthet. Jeg hadde spilt ni kamper - sju 5-poengere og to 9-poengere. Tretthet er ofte mitt største problem i lange turneringer mye pga min hjerte- og lungesykdom. Og når jeg er trett, vet jeg at jeg har en tendens til å gjøre blundere. Jeg forbannet meg på at det skulle jeg ikke gjøre denne gang, og spilte med all den konsentrasjonen jeg klarte å oppdrive. Jeg fokuserte mest mulig på spillet og unnlot å snakke eller å la jokere og antijokere påvirke psyken.

Jeg trakk Jakob Cohen som semifinalist. En dyktig og hyggelig kar. Det var i denne kampen (på stillingen 5-5 til 9) jeg tok mitt eneste brettbilde i løpet av mesterskapet:


Overse terningene som ligger på brettet, det er kuben fra blå som gjelder (Kuben ligger på feil side av brettet.)

Det er lett å feige ut i denne type stillinger i viktige matcher. Jeg holdt imidlertid hodet kaldt og tok Jakobs kube. Det viste seg å være korrekt, men jeg var overrasket over hvor stor feil det ville vært å droppe kuben. Ved litt heftig analyse fra XGs side, konkluderer den faktisk med at det er en ND. (I en kampsituasjon bør man imidlertid kube denne da noen vil kunne få kalde føtter og droppe kuben.) Jakob kastet 3-5 og slo begge brikkene mine på bar! Imidlertid klarte jeg å etablere et fremskutt anker i hans bo, og dette viser med all tydelighet hvorfor kuben er en take. For selv etter hans beste kast, har jeg akseptable vinnersjanser i gamet. Jeg klarte faktisk å snu spillet og gav ham en rekube som han måtte droppe!

Senere dukket det opp en posisjon på stillingen 7-6 som jeg visste ville kunne bli avgjørende for hele matchen. Jeg tar den fra hukommelsen her:





Spørsmålet er om jeg skal flytte begge brikkene ned fra 13-punktet, om jeg kun skal bringe én brikke i sikkerhet eller om jeg skal flytte to brikker fra 6-punktet og dermed utsette problemet. Det første er selvsagt korrekt. Når jeg nå ser på stillingen, forstår jeg at trettheten måtte ha spilt meg et puss. Jeg endte imidlertid opp med det korrekte flyttet til slutt. Jacob kastet 5-3 og jeg vant gammon med ett kast! Nå var jeg i finalen.

Det ble Zoran Krogstad som ble min finalemotstander. Klokka nærmest seg midnatt og jeg forstod på Zoran at også han var trett. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye fra kampen. Jeg spilte nok mest på autopilot. Jeg husker best håndtrykket fra Zoran etter at matchen var over og applausen fra de få som ennå var igjen i lokalet. Seieren smakte utrolig godt!

Nesodden backgammonklubb, med Geir i spissen, skal ha takk for et utrolig flott arrangement! Hans familie stilte også opp. Eks-kona stod i kiosken og yngstejenta gikk mellom bordene for å ta opp bestillinger. 28 personer deltok og samtlige hadde fått oppleve massevis av spill og mye spenning. Turneringsformatet fungerte overraskende bra, og med litt finjustering vil det nok egne seg veldig godt til heldagsturneringer.

Klokka var 01.30 da jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Jeg var stuptrøtt og litt nervøs for hvordan den 75 minutter lange bilturen ville gå. Den gikk imidlertid greit, og jeg kom meg helskinnet hjem med litt tykkere lommebok, et kjempeflott trofe og en visshet om at det dagen etter ville dukke opp et ekstra bymesterskap-ikon ved navnet mitt på ratinglista. O lykke!


Hall

P.S. Trofeet var kjempefint, og jeg fikk følgende SMS fra Geir da jeg ba ham fortelle mer om det: «Det er håndlaget. Helge Iversen plukket steinen i de gamle gruvene på Spro. Marius Bergløff lakket den og monterte den på trestetten som er laget av en møbelsnekkerkompis. «One of a kind,» hele greia. Kult at du likte den - det ligger noen timer bak. :)»

Geir & co gir turneringsinfo

Flott spillelokale

Turneringsleder Karl hadde, som vanlig, stålkontroll

Vera som slo meg i første runde

Geirs yngste datter og hans eks-kone. Førstnevnte tok bestillinger ved bordene og sistnevnte stod i kiosken

Helge tok seg en pust i bakken...

Litt uheldig bilde av meg før finalen, men jeg følte meg like trett som jeg så ut på bildet...

Henrik viste imponerende pianoferdigheter

Geir satt nok litt for lenge ute i solsteiken. Husk solfaktor 15 neste gang, Geir!