Jeg ble kjent med Ralf i 2006. Jeg hadde året før blitt diagnostisert med en sjelden sykdom, og besøkte hyppig utenlandske nettforum for sykdommen. Ralf skilte seg ut umiddelbart. Han var kunnskapsrik og hadde også levd lenge med sykdommen til tross for at snitt levealder kun var fem år etter diagnosetidspunktet.

Jeg tok kontakt med Ralf og inviterte ham til Norge. Han svarte umiddelbart ja, og han var den første pasienten jeg traff med samme diagnose som meg. Ralf hadde på dette tidspunktet levd over 10 år med sykdommen og gav meg nyttige råd og god veiledning. Ikke minst gav han også meg og min familie håp da vi så at han hadde overlevd sykdommen så lenge og så fremdeles ut til å klare seg godt.

Vennskapet vårt utviklet seg i årene som gikk. Han kom flere ganger til Norge og jeg besøkte ham flere ganger i landsbyen utenfor Köln sammen med min daværende kone. Ralf begynte til og med på norskkurs, og lærte seg godt norsk i årene som gikk. Han ble en ekte norgesvenn og vi ble nære venner.

Ralf var utdannet ingeniør og hadde en lederstilling da han ble syk. Han besluttet å pensjonere seg da han fikk sin diagnose. Han mente stresset jobben medførte negativt ville påvirke sykdomsutviklingen. Dermed ble han hjemmeværende husfar. Han konsentrerte seg om huslige sysler og i å bistå datteren med skolearbeidet. Hun viste seg å være en meget intelligent jente og endte opp som toppstudent på et av Tysklands fremste universitet. Ralf var, med rette, veldig stolt av henne, og fortalte med dårlig skjult stolthet hvordan professorene sloss om å få henne til å velge deres forelesninger.

Ralf satte også av tid til å studere medisinske artikler ukentlig. Han opparbeidet seg en imponerende kunnskap om sykdommen Pulmonal Arteriell Hypertensjon (PAH), og gav råd til pasienter (og leger) verden over. Jeg vil tro han var en av verdens mest informerte pasienter på vår sykdom.

Men Ralf var ikke bare kunnskapsrik, han viste også stor omsorg for pasientene han møtte. Dermed var det nok veldig mange pasienter og pårørende som mottok budskapet om hans bortgang med stor sorg. Han er et stort tap for PAH pasientmiljøet.

Ralf satt mye hjemme pga sykdommen. Han hadde jo bakgrunn fra et analytisk miljø, og jeg tenkte derfor at backgammon ville være perfekt for ham. Jeg lærte ham spillet og han ble en ivrig spiller. Han tok riktignok ikke backgammon til de store høyder. Til det var han altfor opptatt med andre aktiviteter. Men han satte stor pris på å kunne slappe av med backgammonkamper, og ble dermed godt kjent i det norske backgammonmiljøet.

Etter nesten 25 år med sykdommen, sa lungene stopp. Ralf var heldig og ble lungetransplantert etter forholdsvis kort ventetid. Operasjonen gikk ikke helt etter planen, og Ralf svevde i flere uker mellom liv og død. Heldigvis gikk det godt til slutt og han overlevde. Han nøt dermed tilværelsen over ett år uten pustevanskene som hadde preget livet hans så lenge. Det skulle dessverre ikke vare. Etter en infeksjon gikk det raskt nedoverbakke og hjertet, som hadde holdt ut så lenge, slo til slutt sitt siste slag. Ralf ble 56 år gammel.

Kjære, Ralf. Takk for at du var en så god venn for meg og for så mange andre. Jeg vet du gjerne skulle hatt flere dager med familien din, men vit at du har satt ditt fotspor på jorden. Du gjorde en forskjell i manges liv.

Hvil i fred, min venn.

-Hall Skåra-