Sagaen om NBgF
Det var på den tiden da brettene ikke var større enn
tinntalerkner og terningene var som erter, skakke var de også.
Om det var noen som visste noe som helst,
var det ingen som visste hvem som visste.
Det fantes ikke skrifter å lese. Da fantes 4 forbund i Norge.
Et på Bogstad, et nedenunder Ekeberg, et på Uranienborg og et i Rogaland.
Hvert forbund møttes ukentlig til vennskapelig kappestrid.
Årlig kom de sammen for å kappes om mesterbeltet.
Øl og brennevin fløt, de kjempet til 3 poeng.
Kuben var ikke i bruk.
Bland dem på Uranienborg var Kjetil.
En dag fór han over til danene.
Der skulle holdes kappestrid for finner, sveaer og daner.
Nordmenn, islendinger, grønnlendiger og de fra Færøyene var også velkomne.
Her traff han en annen Normann, Dag, som hadde vært hos sveane og spilt.
Hos danene var noen som visste,
og de visste hvem det var, for de holdt regnskap med slikt.
Det fantes skrifter å lese, skrevet av de som visste.
Der var brettene store og terningene gilde,
og ikke var de skakke heller.
Tiden kom da Kjetil skulle på universitet.
Sammen med Håvard, en annen av dem på Uranienborg,
startet han en forening her. Mange var de som samlet
seg, for kappestrid og lek var godt likt.
Her begynte Kjetil å føre regnskap, over hvem som visste,
og omlag hver fullmåne skrev han til alle i forbundet.
Mye var avskrift fra danene,
og til og med fra de i Vinland,
for den gang var de som visste.
Her var Kuben i bruk.
Så for 10 vintre siden skulle Kjetil i vesterled.
Før han fór samlet han Olav Kristen, Viktor
og Stein, for de skulle forene landet.
Olav Kristen ble Høvding. Siden ble Viktor det også,
og etter ham ble kom Vemund og Eirik.
Stein tok regnskapet over hvem som visste.
Nå sitter det spillere i
Askøy, Bergen, Bodø, Fedje, Hammerfest, Oslo,
Ringerike, Stavanger, Tromsø, og Nidaros og vet.
De vet hvem som vet. Det er store brett å få tak i,
og gilde terninger, ikke er de skakke heller.
Omlag hver fullmåne får de brev.
Kuben er i bruk.
André Rognes (1)
