Noen dager for seint grunnet tekniske problemer i Tyrkia (SIC!) følger her et nytt bidrag i anledningen NBgFs 10 års jubileum. Denne gangen er det "jedi ridder" Geir Pedersen som har skrevet om Tromsø-klubbens tilblivelse.
Det hele startet så vidt jeg husker en huskig vinterdag i 1998. Paletten kafe var fast tilholds plass for lynsjakk spillerne i byen, og røyken hang tett rundt kikklingen fra de mer eller mindre utdaterte sjakklokkene. Det var imidlertid noen av oss som koblet av med et slag backgammon i ny og ned, uten kube, med topp 5 og hele pakka. Med andre ord, backgammon med høy harry faktor. Hva visste vel vi? Tilfeldighetene ville det nå engang slik at det var noen av oss, som hadde innsett at vi aldri ville bli en ny Kasparov, og vi lot oss mer og mer fange av terningenes magiske tiltrekningskraft. Undertegnede og Nils Ravnbø var de første som begynte å spille om kaffepenger i Nordens Paris, og når den velkjente klangen av cash-flow begynte å bre seg over lokalet, er det trygt å si at Tromsø sjakk klubb ble lagt død. Plutselig en dag, oktober 1998, kom to merkelige skapninger bort til bordet hvor jeg og Nils satt og huslet hverandre i 3 kroners kaffegame. De presenterte seg som Ole og Tom og hadde med seg det største backgammonbrettet vi noen gang hadde sett. Store i øynene fikk vi for første gang informasjon om organisert backgammon, kuber og internasjonale regler. 30 minutter senere hadde vi den første klubb turneringen, og Ishavsbyen backgammonklubb var født. For hver turnering som gikk mistet Tromsø sjakklubb minst to medlemmer, og etter et par måneder hadde vi bygd opp hovedstammen av det som i dag har utviklet seg til en av Nordens sterkeste backgammon klubber, kanskje mer kjent som Akademiet. Jeg tror med hånden på hjertet at den backgammon aktiviteten du fant i Ishavsbyen i perioden 1999 – 2001 vil en aldri finne igjen noen andre steder. Akademiets treningsprogram var meget hardt. Millioner av matchpoints, chouettes, propper etc. ble spilt i denne perioden. Det var ikke en dag i uken som ble holdt hellig, og ting som jobb, utdannelse, ekteskap etc, ble mindre og mindre viktig. Uten helt å vite hvorfor skaffet flesteparten av oss balanserte terninger og vi følte oss kjempegode, selv om vi ikke hadde peiling på kuben. Andre Larsen brukte den for å holde rede på scoren, mens vi andre helst lot den ligge helt i fred eller snudde den på de mest originale tidspunkt. Mye moro har blitt observert i Tromsø. Det var imidlertid, som sagt, mye spilling. Vi var nesten alle sjakkspillere og var dermed vant til å tenke strategisk, lese teori og generelt sett vant til det å lære. Nivået gikk voldsomt opp og det oppstod fort en intern konkurranse i klubben om å være mest oppdatert. Dagsorden i klubben var på mange måter satt. Heldigvis har alle i Tromsø vært vant til å samarbeide, så det var en kollektiv opptur nivåmessig sett. Analyser, veddemål og eksperimenteringer stod alltid på timeplanen, og resultatene lot ikke vente på seg. I 1999, ca et halvt år etter stiftelsen av Ishavsbyen backgammonklubb kom det første tegnet på hva verden hadde i vente da Geir, Jon og Samson dro til NM for første gang. Undertegnede hadde nettopp gjennomgått en notert match med Kit Woolsy, skaffet seg Jellyfish og lært seg thorpcount, og vant en meget lang oppsamlings turnering med ca. hele den daværende norske eliten på offerlisten. År 2000, sendte Tromsø bare to spillere til NM, Jon og Samson. Her tapte Tromsø kun en match, og det var kvartfinalen hvor de møtte hverandre. Jon ble Norgesmester og Samson vant oppsamlingen. Samme år ble Andre Larsen nummer to Mestersluttspillet, mens Jon Kristian vant mestersluttspillet i 2001. Undertegnede var også innom Oslo open i 2001 og gikk til oppsamlingsfinalen. Akademiet vant også lagturneringen i denne turneringen. 
Akademiet - 2001 Også internasjonalt begynte vi etter hvert å vise oss fram. Det hele begynte vel da undertegnede studerte i Nederland og vant oppsamlingsfinalen i Amsterdam Open 2002, noe som selvfølgelig kom helt i skyggen av Jon Kristians fantastiske prestasjon året etter, da han gikk til topps i Monte Carlo og ble verdensmester. Akademiet var ikke lenger bare en fantasi fra en overkreativ nordlending, vi var ytterst virkelig og slagkraftige, og det var vel rimelig rettferdig at Tromsø fikk Norges første verdensmester. Det er vel ingen klubb i norge som kan mønstre en slik utelling i nasjonale/internasjonale turneringer, spesielt med tanke på at vi har eksistert i snaue 5 år og i snitt sender 2 spillere til hver turnering. Personer som skal takkes, i tillegg til Tom og Ole, som en gang for alle kastet sjakkbrettene på dør fra paletten kafe, er for det første Shaab Ghodsi. Han brukte å droppe innom Tromsø det første året, mens han enda hadde mulighet til å gå i pluss i en chouette, og det skal sies at den gamle mesteren lærte oss en helt masse, spesielt i forhold til måter å se spillet på. Marianne Husum kan man jo heller ikke glemme, som stadig vekk er på visitter for å inspisere Akademiet, og også vår alles President som i begynnelsen ofret en del tid på miljøet i Tromsø. 
Akademiet, Tromsø 2004 Hva framtiden bringer i Ishavsbyen er helt opp til oss selv. Miljøet har alle forutsetninger for og fortsatt å forbli den sterkeste klubben i Norge, men da må det antakelig mye jobbing til. Det er greit at man har en meget god og ambisiøs stamme, men det er fortsatt mange ting vi kan bli bedre på. Rekruttering er jo noe vi har slitt med de siste årene, og da Jon ble verdensmester trodde vi jo at den delen skulle gå av seg selv, men neida. Det visste seg at effekten ble motsatt, at folk ble enda reddere for å prøve seg innad organisert backgammon. For å løse dette problemet må man kanskje rette øynene mot Stavanger og lære av hva de har fått til der. Uansett så har Ishavsbyen backgammonklubb vært et fantastisk initiativ. Vi har hatt et ambisiøst miljø du ikke finner noen andre plasser i Norge, samtidig som vi som oftest også vinner festen når vi er ute og reiser. At vi alltid har vært i mindretall når vi har beseiret våre fiender har jo gjort opplevelsen desto morsommere for oss, og mer pinelig for de som prøver å avfeie Tromsøs gjentatte suksesser som en tilfeldighet. På Akademiet har vi alltid hatt et simpelt ordtak »Stick to the program». I dette ligger mye det at man kan hvis man vil, man presterer hvis man må, og hvis man ønsker det hardt nok, ja da er det kanskje en jedi ridder i oss alle…
|
