| Oslo Open - en rapport fra dypet |
| Av Fred Westerby, 13. mai 2005 |  |
Vanligvis - og med all rett - fokuseres det på vinnerne og deres gode partier. Men det er vi som ryker ut i de tidlige rundene som bærer turneringene økonomisk. Derfor er det på tide å gi disse en stemme. Her er min rapport fra Oslo Open.
Forberedelsene var gjort. Alt lå til rette for en flott innsats i min første internasjonale turnering. Generalprøven tok jeg i mester¬turneringen i Drammen på Kristi Himmelfartsdag. Den forløp som generalprøver bør gjøre, to tap mot lokale helter.
På fredagskvelden skulle jeg bare innom Oslo Open for å føle på stemningen, overvære trekningen i Championchip og følge med på noen av de innledende matchene. Men jeg lot meg friste av et hyggelig tilbud om å spille lagturnering sammen med Markus og Espen B. Etter forslag fra Espen kalte vi oss Valentinos. Vi fikk bye fram til kvartfinalen. Der møtte vi Sopranos som stilte opp i kveldens mest stilige antrekk. De hadde avfeid Amatørene med 3 0.
Etter en time eller to stod det 1 1 i matcher og lagkampens utfall hvilte på mine skuldre. Gaute var i trøbbel nesten hele matchen. Jeg ledet 6-4 da vi spilte Crawford. Gaute vant et spennende parti (men ikke gammon) og snudde telleterningen sin på ekte mafiavis til stillingen 6-6. Litt motvillig måtte han snu sin terning tilbake til 6-5 med kommentaren «det spiller jo ingen rolle». Men det gjorde det! Han vant åpningskastet 3-1. Jeg kastet dårlig og kuben kom. Jeg, min dust, skulle droppet, men tok imot. (Det valget hadde ikke vært der på stillingen 6-6, Gaute!) Det var Espen (Sopranos-E og ikke Valentino-E) som vennlig påpekte at «du skal droppe fordi du ikke er favoritt». Som den høflige unge mann han er, tilføyde han ikke «din dust». Det bare tenkte han.
I dette avgjørende partiet ble jeg stående dårligere og dårligere. Men på bar mot et firerbo fikk jeg gullkastet dobbel 4. Blotten på hans firer-punkt og hans ensomme bygger på åtterpunktet ble kassert inn. Og så gjorde jeg kjempe¬bommerten. Jeg ble så fristet av «tilbudet» om tre på bar at jeg slo en blott på mitt ener-punkt. Siste firer ble flyttet i trygghet fra hans åtterpunkt. Jeg vurderte såvidt andre alternativer, men glemte bort at jeg spilte mot Sopranos og bestemte meg alt for fort. Jeg kunne ha dekket blotten på mitt femmerpunkt og skal selvfølgelig gjøre det. Da har jeg en kjempestilling. (Hva jeg i så fall burde gjort med den siste fireren gidder jeg ikke fundere over nå i etterhånd.)
Gaute traff på ener-punktet, fikk etter hvert anker på mitt femmer-punkt og vant greitt partiet. Etter matchen følte jeg meg - som seg hør og bør etter et møte med «mafiaen» - omfamnet, klappet på ryggen og frastjålet klokke og lommebok. Unnskyld til Markus og Espen B. Dere hadde fortjent å gå videre i lagturneringen etter flott oppbacking under matchen.
Men aldri så galt, så godt for noe. Klokka var blitt over 23. Og en gammel mann som meg legger seg vanligvis nesten samtidig som «mitt» (vel, min samboers) barnebarn på ni måneder når vi har ham på besøk. Så gudene vet hvordan det hadde gått hvis jeg skulle ha spilt ytterligere en match til langt på natt.
Dagen etter skulle jeg altså starte i min første internasjonale turnering (Intermediate) og ble trukket mot Nils Tore. Ingen dårlig trekning sett fra min side. I tillegg til at vi ofte spiller morsomme og jevne matcher, er han en svært sympatisk fyr. Og matchen mellom oss forløp som den stort sett pleier. Nils Tore i klar ledelse, og jeg halsende etter og biter meg fast. Stillingen ble 10-10 (DM) før Nils Tore kunne konstatere at jommen hadde han vunnet denne matchen også. Litt surt å være så nær, særlig nå i ettertid da jeg vet at Nils Tore gikk til finalen i Main. Men stort sett hadde jeg spilt bedre enn på lenge og så lyst på fortsettelsen. Og matchen varte i 14 partier. Finalen til 23 poeng i Championchip på søndag varte bare i 8 partier. Så jeg fikk mye valuta igjen for startkontingenten.
Første runde i Consolation gikk greitt. Et par råd til Elin J hvis du leser dette; Du spilte stort sett alt for forsiktig og «safe» og brant mange brikker. Og tro du meg. Jeg er ekspert på å brenne brikker og angrer inderlig hver gang. Men det er så fordømt vanskelig i matchens hete å tenke noen sekunder ekstra. Plutselig ligger brikken der, sotete og utbrent og terningene tilbake i koppen. I andre runde møtte jeg Stig T. Stort sett var han fornøyd med spillet mitt og terningkastene mine. Bortsett fra da jeg kastet dobbel 6 som eneste sjanse til å unngå gammon. På sitt sedvanlige stillfarende vis opplyste han om at «men det var da jævla til kast». I grunnen var jeg helt enig! Men Stig vant greitt og jeg aner ikke hva som egentlig skjedde i partiene.
Det var ikke mye jeg fikk med meg av matchene i Championchip de to første dagene. Men jeg rakk å få et glimt av Marthas avgjørende parti mot Tore Fredriksen på stillingen 18-17 til 19 med kuben i spill. En vanvittig spennende stilling. Dessverre måtte jeg fortsette min match mot Stig og gikk glipp av avslutningen. Den var i følge Marta enda mer vanvittig spennende med «det eneste vinnende kastet fra bar» som avslutning. Tore vant altså og etterpå feide begge gjennom hhv Main og Consolation og vant hver sin finale (og en håndfull tusenlapper).
Lørdagskvelden ble avsluttet med at «the grand old man» reiste hjem til samboer og barnebarn allerede ved ti-tida. (Betegnelsen er Atle v d Fehrs fra et innlegg om en kamp i Osloserien. Jeg skjønner nok at han egentlig tenkte «gammer’n», men det er jo fornuftig å være høflig mot en potensielle kunde.)
Siste dag opprant allerede ved fire-tida om morgenen da starten på denne artikkelen ble forfattet. (Jeg kan berolige med at jeg gikk til sengs igjen og fikk min skjønnhetssøvn. Men det hjalp ikke denne gangen heller - på skjønnheten altså.)
Jeg hadde meldt meg på Last Chance allerede dagen før. Planen var at med Bøndings antatt glimrende foredrag i bagasjen skulle hevnen tas for alle de forsmedlige «nesten-seierene». (Jeg antar at jeg forstod ca 26% av foredraget - nok til en take. Men forståseg¬påere mener at mine taker ligger ned mot 12-13%. Og kanskje var det bare så mye, eller lite heter det vel da, som jeg forstod.) Det antatte offeret i første runde ble Arve H. I det første partiet ble det blitzspill straks. Vi traff begge i hans hjemland. Til slutt var ca syv av hans brikker i mitt hjemland eller på bar. Han tok ener-punktet, men så begynte han å danse. Først mot et toer-bo, så et treer-bo, osv. Verken han eller jeg hadde opplevd maken før. Da jeg hadde alle inne og begynte å ta av, hadde han fem på bar og enerpunktet. På slutten fikk jeg en blott, men selvfølgelig bommet han på den også. Med en hårsbredd unngikk han backgammon. 2-0.
Neste parti husker jeg nesten ingen ting av. Men med omtrent en rutes margin vant Arve gammon. 2 2. Uvisst av hvilken grunn kom en tidlig kube i neste parti. Jeg tok selvfølgelig og vant et helt ordinært parti. 4 2. Jeg husker ingen ting av Crawford-partiet, bortsett fra at jeg tapte. 4 3. I neste parti kom kuben og nå hadde jeg i det minste lært at man kan vurdere dropp eller take. Men det var ingen grunn til å droppe. Et stykke ut i partiet (Arve hadde løpt med bakmennene) kastet jeg en dobbel 4. Jeg tellet pips, fant et forsprang og gikk med ankeret. Rett etterpå kaster Arve dobbel 6. Deretter nok en dobbel 6 og over min siste skanse til rent løpespill. Og senere ytterligere en dobbel. Mine dobler uteble. Et utrolig surt tap og finito med Oslo Open! Min første internasjonale turnering endte med en seier og fire tap. Og jeg møtte ingen utlendinger.
Men likevel, takk til arrangementskomiteen for en vel gjennomført turnering. Jeg kommer gjerne tilbake til Oslo Open neste år. Da skal jeg feie alle motstanderne til side på vei til finalen i Intermediate. Akkurat slik jeg hadde planlagt å gjøre i år.
Med vennlig hilsen Fred Westerby
|
Norwegian
â–¼
English (UK)
