Mine motstandere (som jeg selv trekker) blir formidable; Oslo Open vinneren 2005, Tore Eklund Fredriksen og VM-kvartfinalist 2005, Sondre Rike. Sistnevnte ble for øvrig omtalt på en nettside (med resultater fra VM) som Sondre, R - altså Rike Sondre - men selv etter premien fra VM kan vel neppe det stemme?

Etter et parti eller to, kan jeg ikke dy meg. Jeg spør hvem at dem som vil kjøpe seg inn på par med meg i tilfelle de skulle bli slått ut. Spøken faller på stengrunn. Mildt overbærende mumler Sondre noe om at han ikke tror det blir så aktuelt. Etter nok en stund dukker en mulig makker opp. Mellom to partier forsøker jeg å hanke ham inn. Men da har han forduftet. Ensom mot overmakten rusler jeg tilbake og fortsetter. Jeg holder dem stangen og tar til og med ledelsen 3-2 (til 7). Da kommer kavaleriet!

Johnny har ikke noe imot å steppe inn på lag med meg. Sedler bytter eiere og jeg får tilbake min 50 lapp. Synes jeg å merke et mer konsentrert eller bekymret uttrykk i Tores og Sondres ansikter? Det er nok bare innbildning. Men jeg ruller terningene like bra som før. Og med Johnny på laget øker nå kvaliteten på flyttene dramatisk. Det er mer enn nok til at vi bare kan rulle fra og inn til en komfortabel seier.

I semifinalen venter Swedish Open-vinneren 2004, Atle von der Fehr og årets spiller fra 2003, Odin Svendsen. Som alltid har Atle det i kjeften. Men framføringen skjer med en stil og dannelse som får den «sjikanerte» til å oppleve det som en hyllingstale. (Atle omtalte et av parene - hvilket skal være usagt - slik før start: «Fint, da er det en som kan rulle og en som kan sutre!» Selv ikke en av dem det gjaldt kunne la være å trekke på smilebåndet.) Johnny får gjennomgå for den uforskammethet å være eneste i Norge med over 1800 i rating (for øyeblikket). Men han bare smiler selvsikkert av det hele.

Matchen blir spennende, med mange spenstige, til tider helt ville partier. Både kubene og takene er dristige og - sett fra en amatørs øyne - virker det som Atle og Odin er vel dristige ved et par anledninger. Johnny hoster noen ganger opp flytt jeg ikke trodde eksisterte. Som regel landet vi som en katt på alle fire, selv etter lufteturer på bar. Et av mine få bidrag er - når Johnny vil flytte en blot én fram, til 7 ifra - å påpeke at den da treffes oftere enn en blot 8 ifra. Johnny finteller, er enig og flytter tilbake. De kaster og bommer. Vi kaster og dekker blotten. Deretter får de nettopp 8. Vi ler med skrekkblandet fryd omtrent slik en kamerat og jeg gjorde i oldtiden (slutten av 60-tallet), da vi møtte en bil etter å ha kuttet svinger i høy hastighet i Indre Østfold (av onde tunger kalt Indre Enfold).

Vel, tilbake til nåtiden. Særlig interessant er en bareoff-stilling. Atle og Odin diskuterer om de bør kube eller ikke. (Vi hadde åpenbart tatt.) Karl er sin vane tro alle steder på en gang. Ved denne anledningen løper han og sjekker stillingen på PC-en. Jeg fikk ikke med meg hva hans «mentor» hadde sagt. Til slutt lar Atle - med Odin ivrig nikkende - være å kube, ruller og får to av og har tre igjen. Vi har fire igjen. Det eneste som kan hindre oss i å bruke bare to kast, er 2-1 i et av dem. Og mange dobler går rett hjem. Vi kuber for matchen. Atle og Odin okker og vrir seg. Skal de ta og kube tilbake for matchen (selv om de da bare har 16% sjanse) - hvis de i det hele tatt får en sjanse til å rulle mer? Men til slutt tar de fornuften fangen. De gir opp og det nærmer seg Crawford.

Senere - i Crawford-partiet - blir det et spennende rent kappløp. Til slutt har Atle bare ett kast igjen. Vi har fire brikker igjen og en av dem er temmelig langt bak. Johnny kaster og utrolig nok dukker 6-6 opp på terningene. Atle detter nesten av stolen, Johnnys armer går i været som på en etappevinner i Frankrike rundt, jeg banker nesten lufta ut av Johnny med dunk på ryggen, mens Odin nøkternt gir labb og takker for matchen. Det var en avslutning helt i tråd med stilen og avgjørelsene underveis i matchen. Jeg har bare kunnet skrape i overflaten på spenningsnivået i de enkelte partiene.

I den andre semifinalen blir det DMP mellom Camilla/Adler mot Frank/Espen F. F ene trekker det lengste strået. I finalen møter vi altså årets Oslo bymester, en noe trett Frank Stenersen og en mer opplagt Espen Fredriksen - etter min mening en åpenbar kandidat til årets nykommer (eller har han vært med for lenge?). Også i denne matchen opplevde jeg at det ble mange spennende partier. Men også jeg er trett og hukommelsen er heller ikke slik den engang var. Derfor sitter ikke detaljer fra partiene fast. Men vi vinner (såpass husker jeg!) og får vår revansj for de begredelige resultatene fra dagen før. Jeg er spesielt fornøyd. På en og samme dag har jeg slått fire av de 12 fremste på norgesratingen, pluss den regjerende Swedish Open-mesteren …. æh, æhh, hrrrk, vel …. med litt hjelp av Johnny boy, da. Men dægger’n så moro det var!